I tilpasningens tid

Jeg er stadig like forundret over hvor tilpasningsdyktige vi ser ut til å være. Jeg har fått livet snudd totalt på hodet og møter nesten daglig nye utfordringer som jeg for bare noen måneder siden ikke trodde jeg skule komme ut for. Vi hører masse om hvordan alle andre reagerer og det er mange som deler historier. Det ligger også, som jeg tidligere har skrevet, endel forventninger til hvordan en skal reagere. Alle kjenner noen som har fått kreft og fått cellegift, mistet håret og matlysten og livsgnisten og jeg vet ikke hva. Og det finnes mange skrekkhistorier der ute kan jeg si dere :-) Men i går fikk jeg en liten kommentar som gjorde at jeg fikk en bedre dag enn forventet. Jeg hadde ikke noen spesiellt god erfaring med den første cellegiftkuren og var i elendig forfatning noen dager. Nå nærmer det seg ny kur og mandagen kommer enten jeg vil eller ikke. Jeg er forberedt på å ta det som kommer og vet at jeg må. Men i går kom altså Bodil med trøst om at hennes venninne, som er på kur nesten paralellt med meg, hadde det mye bedre etter kur nr to enn den første. Det er det jeg trenger å høre! Sånn er jeg nok heldig. Jeg har folk rundt meg som stadig sender meg meldinger med varme tanker og gode ord. Tusen takk alle sammen :-)

Men så tilbake til reaksjonene da. Jeg begynner jo å lure litt på meg selv da. Jeg mangler fremdeles disse mørke dagene med tanker so "hvorfor meg?" osv. Jeg har ikke kjent på noe bitterhet eller stor sorg etter operasjonen. Og nå faller håret av. Det bare løsner fra hodebunnen.... kan dra det rett av. Ikke i store never men masse enkle hårstrå. Jeg røyter ikke og det kommer ikke av i hårvasken. Jeg må dra det av for at det skal løsne. Så det begynner å bli tynt nå. Jeg har tenkt å la det være slik så lege det ikke er store nakne partier. Regner med at det vil gå mye i dag og er innstillt på at jeg barberer hodet i løpet av helga. Og det kjennes faktisk helt greit det også. Har kjent på at jeg har grudd meg litt til dette. Men igjen er det dette med tilpasning altså. Det må til. Uten cellegift er prognosene dårligere og det er ikke noe alternativ. Så foreløpig kjenner jeg ikke noe i forhold til dette tapet heller. Men men jeg er kanskje skrudd sammen litt anderledes enn mange andre. I tillegg er det nok også det at jeg har fire barn hjemme som også skal komme seg oppreist gjennom dette. Vi er veldig åpen omkring alt og det er med på prosessene etterhvert som de kommer. Det holder meg godt oppe :-)

Jeg tror heller ikke at de som betyr noe for meg og de jeg ønsker å være med ikke dumper meg bare fordi jeg har fått litt flere arr og mye mindre hår. I tilfelle de skulle gjøre det ville det vært trist. Mest for dem :-) Hvis det er det som teller og ikke alt det andre så kan det vel også være det samme.

Så hvis det er noen der ute som trenger litt oppmuntring og som vil høre historier om at det faktisk kan være greit oppi det hele, så bidrar jeg gjerne :-)

God helg!!



 

2 kommentarer

Monica

12.nov.2010 kl.16:04

Hei Vennen,

Helt enig i alt du sier.....jeg nyter livet som aldri foer jeg........men ja jeg maa le naar du snakker om folks kommentarer.....alle deler kreft historiene sine med meg ogsaa (hver eneste venn/slektning som har vaert beroert):)........men vet du, jeg deler min historie ogsaa med alle, for jeg vet det er mange som gaar rundt med svaert sterk frykt for kreft, og jeg tror det kan roe nervene til mange aa se at de fleste av oss faktisk overlever, og kommer ut av det med en erfaring de ikke ville ha vaert forruten....og saa sannt at vi mennesker er tilpassningsdyktige..ha ei flott helg:)!!!!

Tante Nina

12.nov.2010 kl.17:51

Toril....vet du hva? Når jeg leser bloggen din, eller når jeg tenker på deg...da tenker jeg:

"Tenk positive tanker"

"Bruk positive ord "

"Gjør positive gjerninger - og det positive gror"

God helg! :)))

Skriv en ny kommentar

hits